BI-revyen 2020 – Klimakset uteblir

Reading Time: 4 minutes

BI-elever kunne garantert hatt godt av å le litt mer av seg selv, men det virker som om skaperne av Krølla Tusenlapp har vegret seg for å dra strikken for langt. Som resultat føles revyen som et eneste langt forspill – men klimakset uteblir. Er frykten for å forverre BI-elevers vaklende image så stor at vi nesten ikke kan tulle med noen ting?

I programmet til årets BI-revy opplyses det om at revyen skal utforske om det perfekte faktisk eksisterer, eller om det bare er en illusjon at man alltid kan bli bedre. Som om det ikke kunne blitt mer diffust, står det også at BI-revyen skal gi oss et «innblikk i verdienes verden». Så langt har jeg ikke peiling på hva jeg skal forvente, men forestillingen begynner lovende med et energisk musikalnummer om BI-elever som egentlig ikke har så mye penger som det later til. Et rammeverk begynner å ta form: Det virker som om det er BI-elevenes definisjon på «perfekt» som skal til pers.

Gjør narr av seg selv

Første sketsj, om jenter som tyr til scrolling på mobilen så fort de aner en ubehagelig situasjon, er hysterisk og treffende. Sketsjen kler oss nakne på en sjarmerende måte, og særlig Marita Olset briljerer som fæl influenser i denne sketsjen. Dessverre følger ikke resten av revyen samme format, selv om den byr på et par sparsomt fordelte høydepunkter.

Mange av sketsjene er langdryge og kunne vært kortere, og det virker som om gjenkjennelsesfaktor går på bekostning av kvaliteten på innholdet. Det er vanskelig å si om det er instruktøren eller skuespillerne som har hatt mest kreativt albuerom, men man blir fort lei av de outrerte og til tider vulgære faktene og Tourettes-lignende rykningene til skuespillerne. Grepet hadde kanskje som hensikt å distrahere oss fra det svake manuset, men tilførte ikke sketsjene noe.

Trenger vi det inn med teskje?

Det virker som om forfatteren av sketsjene ikke har særlig høye tanker om BI-revyens publikum. Ved flere anledninger ropte skuespillerne formelig sketsjens tema høyt, uten at det kulminerte i noen form for punchline. Tendensen til klartekst ble understreket i sketsjen som parodierte en sentimental reklame for pizzagjær – den ble fremført i stikkordsform.

På den annen side var noen av sketsjene så absurde at de gikk meg hus forbi, spesielt sketsjen «Stalkerflue». Det er en musikalsketsj satt til Bad Guy av Billie Eilish (igjen spiller de gjenkjennelsesfaktor), og premisset er at en flue er så kåt på en jente at den følger etter henne. Sketsjen er nesten Bee Movie-esque og kommer aldri til noen tilfredsstillende konklusjon. Er flua en metafor for en innpåsliten gutt, eller bare en flue? Er flua nødt til å ta seg så mye til skrittet?

Sketsjen om EU er også en blanding av overtydelig og intetsigende – to hvitkledde skuespillere viser fram flaggene til henholdsvis EU og Storbritannia, og følger opp med en dramatisk eurytmisk dans. Det er hele sketsjen.

Ubestemmelig tema

Selv i sketsjene der temaet er gjort overtydelig er det uklart hvilken retning de sparker, og det aner meg at skuespillerne ikke vet det selv en gang. Gjentakende temaer er folk som synes synd på seg selv, har mange diagnoser og overdrevent spesifikke seksualorienteringer. Det repeteres så mange ganger at før første akt er over har jeg glemt at temaet var «perfeksjon». Det virker som om Krølla Tusenlapp gjør narr av de som er krampaktig uperfekte, heller enn de som prøver å være perfekte. I så måte er Krølla Tusenlapp bare en modifisert versjon av fjorårets revy «ZYK», der slagordet var «Det blir stadig mer normalt å være unormal». På tide å fornye seg, kanskje?

Nevneverdige høydepunkter

Uansett tema: Når det funker bra, funker det til gjengjeld utrolig bra. For eksempel er sketsjen «Andrehjelp», med Tor Gaute i nøkkelrollen, et av høydepunktene. Han er åpenbart i sitt rette element i rollen som komisk insisterende selgertyper, men skinner likevel gjennom som en av de mest allsidige skuespillerne i revyen. Sketsjen der han spiller en begravelsesagent som pusher pakkedeal for familien, kiste med GoPro, og brukte kister klaffer på alle punkter. Felles for glansnumrene er en ukunstlet framføring, og skuespillere som har såpass tillitt til replikkene at de ikke trenger å gjøre seg til for å høste latter.

Det hadde vært gøy å se elever i revybandet, men det innleide bandet fra Westerdals gjør en utrolig god jobb, og sangvalgene slår an hos publikum. Vokalisten både synger og rapper, det diskes opp med en fet synthsolo, og trommisen har en lidenskap uten sidestykke i revybesetningen.

Går på tærne

Revyen spiller det safe i år, og det er lite sannsynlig at noen føler seg tråkket på tærne etter å ha sett Krølla Tusenlapp. Jeg vil heller gispe enn å gjespe, og er det et sted man skal kunne ta opp såre temaer, er det en skolerevy. Det var hovedsakelig typisk byungdom og BI-typer som fikk smake, og det virker ikke som om forfatteren av sketsjene har vært utenfor Oslo på en stund. Jeg savnet vitser som tøyde strikken litt, både på bekostning av BI-elever og andre type folk.

Alt i alt har revyen en profesjonell framtoning, og på tross av et par humper underveis, virker det som om revyprosjektet har vært en positiv opplevelse for alle involverte. Engasjementet rundt BI-revyen er imponerende, og med en god brainstorm og litt mer uredd tilnærming kan BI-revyen nå langt.

No Comments Yet

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Do NOT follow this link or you will be banned from the site!