Finanskrise i sikte.

En tung frykt har senket seg over landet vårt; frykten for en ny finanskrise. Vi kan selvfølgelig alle håpe den ikke kommer, men skulle den komme, er faktumet at vi faktisk befinner oss i en langt verre situasjon enn hva mange tror.

 Økonomisk politikk for å stabilisere konjunkturer
Ingen hadde regnet med at krisen på 30-tallet skulle bli så ille. Ledende økonomer som tilhørte den såkalte klassiske skolen prediket at man simpelthen skulle sitte stille og la krisen løse seg selv, for man hevdet nemlig det at, om man ventet lenge nok, ville dette bli tilfellet. I teorien er grunnen til dette at når produksjonen er lav og arbeidsledigheten høy, faller også kostnadene. De mest konkurransedyktige bedriftene kan dermed finne billig arbeid, og slik få i gang hjulene igjen. Samtidig vil folk som har jobb, selv om lønnen er lav, konsumere mer, og dermed øker etterspørselen. Folk vil utnytte dette ved å starte bedrifter og de vil dermed ha behov for arbeidskraft. Da får flere jobb og etterspørselen, og den økonomiske aktiviteten, øker ytterligere.

Denne klassiske doktrinen, derimot, hadde de som mistet arbeidet sitt, og som ble tvunget til å se barna sine gå sultne til sengs, lite nytte av. De trengte en løsning. Men som den innflytelsesrike økonomen John Maynard Keynes en gang uttalte: ”In the long run, we’re all dead!”

Denne klassiske doktrinen, derimot, hadde de som mistet arbeidet sitt, og som ble tvunget til å se barna sine gå sultne til sengs, lite nytte av.

Pengepolitikk og finanspolitikk
Det er to typer makroøkonomisk styringspolitikk, finanspolitikk og pengepolitikk. Finanspolitikken i Norge styres av Stortinget og det instrumentet er Statsbudsjettet. Finanspolitikk er skatter og avgifter, subsidier og bevilgninger. Pengepolitikken styres av Norges Bank, og her handler det om å styre pengemengden i økonomien, ved bruk av for eksempel styringsrenten, som vi benytter her i Norge. Dersom aktiviteten er høy og inflasjonen (prisveksten) er likedan, så hever vi styringsrenten for å stabilisere økonomien. Dersom aktiviteten er lav og inflasjonen er lav, senker vi styringsrenten.

Konvensjonell økonomisk teori tilsier at man ikke kan senke styringsrenten under null, så det pengepolitiske handlingsrommet er dermed begrenset. For å tøyle Finanskrisen i 2008-09 måtte vi derimot bruke begge former for økonomisk politikk, for på den tiden hadde mange land noe de nå ikke lenger har: relativt høye styringsrenter.

«Until debt tear us apart», Ehud Neuhaus.

Da Finanskrisen inntraff, reagerte mange sentralbanker med å senke styringsrentene, og i noen land så man det dessuten nødvendig å senke styringsrentene til 0, for å utnytte det pengepolitiske handlingsrommet maksimalt, men dette var ikke nødvendigvis nok for å håndtere krisen. Man tok også i bruk såkalte ukonvensjonelle pengepolitiske virkemidler som quantitative easing (QE), forward guidance og negative styringsrenter. Denne artikkelen handler, derimot, ikke om ukonvensjonell pengepolitikk så jeg vil ikke gå nærmere inn på disse virkemidlene her, annet enn å si at når sentralbanker tar dem i bruk så er det som regel et tegn på at man har gjort alt annet.

Siden har det har tatt lang tid å få rentene tilbake til et mer normalt nivå, men vi er fremdeles ikke der vi burde være dersom neste krise venter like rundt neste sving. I september i år hevet Norges Bank renten med 0,25 prosentpoeng til 0,75%; den første rentehevingen siden 2011. Det er få nasjoner, deriblant USA og Norge, som har vært i stand til å heve renten, men faktum er det at 0,75% ikke gir oss et stort pengepolitisk handlingsrom dersom dette plutselig skulle bli nødvendig.

(…) når sentralbanker tar dem i bruk så er det som regel et tegn på at man har gjort alt annet.

Fremtiden er usikker, så vi må alltid være forberedt
Dersom vi plutselig skulle oppleve økonomiske problemer og aktiviteten svinner, er realiteten at vi trenger andre verktøy enn bare styringsrenten for å stabilisere økonomien igjen. Vi må dernest forstå at nye pengepolitiske verktøy er viktig forskningsområde, og vi trenger mer kunnskap om måter å få økonomien på bena igjen.

Innenfor medisin har det vært mye fokus på problemer knyttet til antibiotika og resistente virus, men for et samfunn kan handlingslammede styresmakter være minst like skummelt. Enn så lenge, får vi bare håpe på bedre tider i verdensøkonomien, slik at våre sentralbanker kan heve styringsrentene. Men vi må ikke glemme at akkurat nå, leker vi faretruende nært et stup.

 

Vær den første til å kommentere

Kommentarfeltet er stengt