Økonomifaget i krise – Del 2: Tilsvar til Ebba Boye.

­

Lesere av Morgenbladet har kanskje lagt merke til fektingen mellom Ebba Boye på den ene side og Magne Mogstad og Torfinn Harding på den andre. Dette er en diskusjon jeg mener Mogstad og Harding vinner, og her er derfor mitt tilsvar til Boyes siste utspill.

”The map is not the terrain”
Hvorfor skal vi bruke formelle modeller når de per definisjon er upresise? Dette spørsmålet fikk en gang den kjente Nobelprisvinneren Milton Friedman, og da skal han etter sigende ha gått bort til et vindu og åpnet det, for så å si at «dersom dere ønsker en realistisk modell; bare se ut av vinduet». Et verdenskart kan være veldig nyttig, men ikke fordi det viser meg hvor jeg skal gå for å komme meg hjem etter en tur på byen. Hvis jeg vil finne veien hjem etter en tur på byen, bruker jeg heller et bykart. Hvis jeg vil vite hvor Ecuador ligger, derimot, så bruker jeg et verdenskart. Samtidig så vet jeg at selv et bykart viser ikke alt, for det viser, for eksempel, ikke hvordan to steiner ligger i forhold til hverandre. Et kart er ikke det samme som terrenget, men det er nettopp derfor kartet er nyttig; det fremhever de relevante delene av verden og ignorerer resten. Økonomiske modeller er som kart. Hvis jeg er interessert i å vite hvordan det å fjerne tollmurer påvirker fordelingen av arbeidsplasser i ulike sektorer i hjemlandets økonomi, så vil jeg ha en modell som forklarer dette. Hvis jeg utvider modellen med en sentralbank som driver med inflasjonsstyring, blir modellen fort mye mer komplisert og jeg får innsikt i mange ting som ikke er relevant for det spørsmålet jeg ville ha svar på. Det er en kunst å lage gode modeller som svarer på de spørsmålene vi lurer på og som neglisjerer de tingene vi ikke er interessert i, og derfor må vi sette opp modellen ut i fra det spørsmålet vi vil ha svar på, ikke en modell som svarer på alle tenkelige spørsmål. Det har vi alt; det er bare å se ut av vinduet.

Et verdenskart kan være veldig nyttig, men ikke fordi det viser meg hvor jeg skal gå for å komme meg hjem etter en tur på byen.

DSGE-striden
DSGE (en forkortelse for Dynamic Stochastic General Equilibrium) er en type modeller som ofte debatteres blant samfunnsøkonomer. Det er et rammeverk som har blitt populært de senere årene og det er viktig å merke seg at det her ikke er snakk om én modell, men snarere en måte å modellere på, derav begrepet «rammeverk». Ebba Boye kritiserer DSGE-modellene fordi disse «utelater viktige aspekter av økonomien. Det gjelder særlig den omfattende finanssektorens virke, som var en vesentlig årsak til finanskrisen». Dette er en påstand hun har helt rett i, gitt at hun snakker om standardmodellene. Det finnes flere modeller hvor man har inkorporert finansielle friksjoner i et DSGE-rammeverk, og noen av dem stammer til og med fra tiden før finanskrisen (se for eksempel Bernanke et al. (1999)). Boye er inne på noe når hun påpeker at fokuset på finanssektoren har økt i tiden etter finanskrisen, og det er mye spennende som gjøres på inkorporering av en finanssektor i makromodeller for tiden, men det er ikke noe nytt. Det er selvsagt viktig å være kritisk til det teoretiske rammeverket som danner bakgrunnen for de analysene man gjør, men Mogstad og Harding har et poeng når de sier at mye av kritikken mot økonomifaget hviler på misforståelser for hva økonomifaget egentlig dreier seg om.

Samfunnsøkonomi for alle
Boye sier videre at «samfunnsøkonomi er for viktig til å overlates til eksperter alene», men det er på ingen måte slik at det bare er eksperter som diskuterer samfunnsøkonomiske spørsmål. Mange har, for eksempel, en oppfatning om skattetrykket er for lavt eller for høyt. Det er, derimot, naturlig at eksperter har sin egen måte å kommunisere på seg imellom. Man kan også si at medisin er for viktig til å overlates til eksperter alene, likevel er det faktisk slik at leger har sin egen måte å kommunisere på seg imellom, og det er helt naturlig at det er slik. Det er selvsagt mange økonomer som kan gjøre en jobb for å gjøre seg mer forstått når de kommuniserer med lekfolk, for det er mange økonomiske spørsmål som det er stor interesse av at folk flest kan noe om, men som legges frem på en så teknisk måte, at folk flest ikke klarer å forstå budskapet. Det er derimot dette som er det problematiske, ikke at økonomer bruker kompliserte matematiske modeller i forskningsartikler, som uansett bare skal leses av andre økonomer, så det at modellene er tekniske og kompliserte er dermed ikke noen grunn til ikke å bruke dem i forskning.

I forlengelsen av dette, er det en avveining mellom en pedagogisk fremstilling av økonomiske modeller og en realistisk fremstilling av økonomiens virkemåte. Boye beklager seg over at studenter ikke utsettes for realistiske modeller, men det hun muligens glemmer er at realistiske modeller ofte er mer kompliserte. En dynamisk makromodell vil utvilsomt kunne gi mer innsikt enn en statisk modell, hvor enhver endring skjer momentant, men man må begynne et sted. Dynamiske modeller er mer krevende å jobbe med enn statiske modeller og statiske modeller kan dessuten også gi mye viktig innsikt. For eksempel, vil programmering kunne åpne mange dører ved at man kan bruke numeriske beregninger til å løse modeller som ikke lar seg løse analytisk, og dermed kan ta for seg enda mer kompliserte og realistiske modeller. Men, igjen, terskelen for å kunne jobbe med og å forstå disse modellene er ganske høy, og det krever mye bakgrunnskunnskap.

Boye beklager seg over at studenter ikke utsettes for realistiske modeller, men det hun muligens glemmer er at realistiske modeller ofte er mer kompliserte.

I økonomi bruker vi mange forenklende antakelser, og en av de første modellene man lærer om er såkalt «fullkommen konkurranse». For å trekke på medisinanalogien fra tidligere, vil fullkommen konkurranse være et «friskt marked», men man skal ikke lete lenge før man innser at de fleste markeder ikke er fullkomne, og det finnes bedrifter som har markedsmakt; det er det ingen tvil om. Så når man lærer om fullkommen konkurranse, er det derfor ikke fordi at foreleser innbiller seg at alle markeder er perfekte, men snarere for å ha en benchmark man kan måle virkelige markeder mot. Det er, for eksempel, vanskelig å vite om en person er syk eller ikke, dersom du ikke aner hvordan en frisk person ser ut, så for å kunne diagnostisere en pasient, må du dermed ha en god forståelse av hvordan en frisk person er. Tilsvarende, for å kunne diagnostisere et marked, må du vite hvordan et friskt marked fungerer.

Samfunnsøkonomiens begrensninger
Jeg elsker samfunnsøkonomi! Det er faget mitt, og har lært meg utrolig mye om hvordan samfunnet fungerer, men faget har sine begrensninger. Det kan ikke brukes til å finne svar på alle tenkelige og utenkelige spørsmål, så jeg er derfor en glødende tilhenger av tverrfaglighet og mener at vi samfunnsøkonomer er mest verdifulle når vi kan jobbe sammen med andre samfunnsvitere, jurister og andre som kan utfylle oss på områder som vi ikke er eksperter på. Skal vi løse viktige samfunnsutfordringer så er vi avhengig av tverrfaglig kommunikasjon fremfor å tro at vi som sitter på vår egen høye hest har alle svarene på alle spørsmål, alltid. Men skal økonomifaget kritiseres, er det samtidig viktig å sette seg ordentlig inn i hvilke argumenter som faktisk er saklige i debatten.

 

Vær den første til å kommentere

Kommentarfeltet er stengt