En ulykke kommer sjelden alene…-bare spør britene.

Storbritannia og EU kjemper med nebb og klør for å få en best mulig Brexit-avtale. Mulig er det positivt at Barnier nå åpner for å utsette forhandlingsfristen, men Storbritannia trenger trolig nok mer hjelp enn som så.

Jeg føler at uttrykket ”Theresa May sliter” begynner å bli en tynnslitt klisjé. Man sier ordene hver gang man snakker om Brexit, noe mediene ofte gjør, og dermed mister de litt av kraften. Når noen sier ”Theresa May sliter” så er det enkelt å svare på godt norsk; ”Yeah, well what else is new?” (”Fortell meg noe jeg ikke vet”), likevel er det vanskelig å skrive en tekst om Brexit uten å nevne den kjensgjerningen, for det er helt sant; Hun sliter. I utgangspunktet så skulle Brexit-avtalen være mer eller mindre ferdig forhandlet i midten av oktober slik at den kunne ratifiseres av EU-parlamentet og det britiske parlamentet i god tid før skilsmissedatoen 29. mars 2019. Det siste året har, derimot, vært preget av den ene saken etter den andre hvor EU og Storbritannia står langt fra hverandre og hvor det har vært, og fremdeles er, vanskelig å finne kompromisser. Michel Barnier, EUs sjefsforhandler, åpner opp for at man kan forhandle frem til midten av november. Dette hjelper, men det er fremdeles mange uavklarte spørsmål. Som om det ikke var nok, kommer det en tid etter Brexit også! Brexit er i grunn bare første dagen av resten av Storbritannias liv, og May har to store utfordringer: 1) hun må forsøke å finne en måte å holde landet samlet og 2) hun må finne seg noen nye lekekamerater.

(…) 1) hun må forsøke å finne en måte å holde landet samlet og 2) hun må finne seg noen nye lekekamerater.

Storbritannia kan gå opp i sømmene
Det er ikke noe nytt at det er krefter i Skottland, og i og for seg også i Nord-Irland, som helst skulle sett at unionen opphørte. Disse kreftene har fått nytt mot i denne brexit-perioden. En folkeavstemning skal visstnok vise at 53% av alle stemmeberettigede i Storbritannia mener at unionen blir oppløst i løpet av 10 år. Den skotske førsteministeren, Nicola Sturgeon, har forsøkt å få plass en ny folkeavstemning om skotsk uavhengighet, så uten hell så langt. Likevel er det flere og flere skotter som gjerne vil løsrive seg fra the United Kingdom, og, dessuten, også flere nordirer som gjerne ser at de blir gjenforent med resten av Irland. Irland er en øy med en voldsom fortid. Det har vært mye krangling, men i de senere år har det vært forholdsvis rolig. En forutsetning for slik fred og fordragelighet er at grensene mellom landene er usynlige selv om Nord-Irland er del av et annet land enn Irland. En av de tingene som muligens har gitt Theresa May hodepine er nettopp spørsmålet om grensegangen mellom Irland og Nord-Irland. Hun har ymtet frempå om at man kanskje kan bruke en teknologisk løsning som sikrer fleksibiliteten, men den irske statsministeren har ingen tro på at denne løsningen kan fungere, og det  virker dermed mer aktuelt at Nord-Irland blir en del av Irland, eller et uavhengig land.

Nye veier å gå
Storbritannia har alltid hatt et litt reservert forhold til kontinentet. Storbritannia er nemlig ikke bare en del av EU, foreløpig i alle fall, de er også en del av the Commonwealth; altså samarbeider Storbritannia med andre land som tidligere var en del av det britiske imperiet. Mange har pekt på at Storbritannia bør opprette handelsavtaler med noen av disse landene, og i den forbindelse dro Theresa May til Sør-Afrika, Nigeria og Kenya for å styrke det diplomatiske forholdet til disse landene. Eksperter mener at disse tre landene egner seg godt som nøkkelområder, og man tror altså at dersom man kan styrke posisjonen sin i disse tre landene, så er det lettere å styrke posisjonen på hele det afrikanske kontinentet. Det er mye potensiale i afrikansk økonomi. Dersom man kan få på plass bedre institusjoner så kan dette området bli en vekstmotor de kommende tiårene, og i så tilfelle vil Storbritannia kunne tjene gode penger på at britiske selskaper opererer her. Dessverre er det lettere sagt enn gjort. Det er flere land, deriblant Frankrike og Japan, som har et tettere samarbeid med disse landene enn det Storbritannia har. Kina har også investert mye på det afrikanske kontinentet. Det å styrke posisjonen sin her vil dermed by på utfordringer. Dessuten har Storbritannia et relativt tøft visumregime, som har ført til at mange afrikanere heller velger seg andre.

Eksperter mener at disse tre landene egner seg godt som nøkkelområder, og man tror altså at dersom man kan styrke posisjonen sin i disse tre landene, så er det lettere å styrke posisjonen på hele det afrikanske kontinentet.

Brette opp ermene
Én ting er klart; britiske politikere har en jobb å gjøre fremover. Faktisk har de flere jobber de må gjøre fremover. Som om ikke brexit i seg selv var nok, byr brexit på flere utfordringer som må løses underveis i prosessen og i tiden etterpå. En ulykke kommer sjeldent alene, og de av oss som elsker Storbritannia må bare håpe og tro at man klarer å løse disse utfordringene på en god måte. Best of luck!

 

Vær den første til å kommentere

Kommentarfeltet er stengt