Jeg holder en knapp på å trekke Oljefondet ut av energiaksjer

Thøgersen-utvalget fremla sin rapport fredag 24. August kl 10:00. Utvalget har gjennomgått forslaget om å trekke Oljefondet ut av energiaksjer og utvalgets konklusjon har skapt splid og uenighet, både blant politikere og blant fagøkonomer.

Norges Banks forslag
Like før jul i fjor kom Norges Bank med et forslag om å trekke Oljefondet ut av energiaksjer, og det første jeg ønsker å trekke frem når jeg skriver om dette er; Nei, dette er ikke et miljøpolitisk forslag! Norges Bank har fokusert en del på såkalt klimarisiko i det siste, men det er viktig å være klar over at dette er ut ifra økonomiske hensyn. Norges Bank er ikke en institusjon hvis primære oppgave er å fremme god miljøpolitikk, men sørge for en jevn og stabil pengepolitikk. Oljefondet forvaltes av Norges Bank Investment Management (NBIM), som (enn så lenge) er en del av Norges Bank, og deres jobb er å sørge for en god økonomisk utvikling av Oljefondet, ikke bruke fondet som et miljøpolitisk verktøy. Så når Norges Bank foreslo å trekke fondet ut av energiaksjer, skyldes det primært risikoen knyttet til lav oljepris.

Oljefondet forvaltes av Norges Bank Investment Management (NBIM), som (enn så lenge) er en del av Norges Bank, og deres jobb er å sørge for en god økonomisk utvikling av Oljefondet, ikke bruke fondet som et miljøpolitisk verktøy.

Vedvarende lav oljepris vil påvirke verdien på Oljefondet, og dermed den fremtidige finanspolitikken, på to måter: 1. Staten har et direkte eierskap til oljen som ligger på norsk sokkel, som kalles for Statens Direkte Økonomiske Eierskap (SDØE), og pengene som staten får inn som følge av dette eierskapet settes inn i Oljefondet. Dersom oljeprisen faller vil staten få mindre penger som den kan sette inn i fondet. 2. Oljefondet investerer i energiaksjer, og når oljeprisen er lav vil dette redusere verdien av disse aksjene. Dermed er oljeprisrisiko noe man må ta på alvor, og det er dette som har vært mandatet til Thøgersen-utvalget.

Thøgersen-utvalget har konkludert med at Oljefondet ikke bør trekke seg ut av energiaksjer, og det er flere grunner til at utvalget har falt ned på denne konklusjonen. For det første, så har det å selge seg ned i energiaksjene en marginal effekt på oljeprisrisikoen. Estimater tyder på at Norge kan spare 13 milliarder kroner i en krisesituasjon. Dette er definitivt et stort beløp, men Thøgersen mener altså at det er vekslepenger i den store sammenhengen. Ifølge rapporten utvalget la frem vil dette utgjøre om lag 1% av det totale tapet. Så skulle uhellet først være ute, har man dermed altså kun forsikret 1% av tapet.

For det andre, så mener utvalget at å selge energiaksjene vil føre til en dårligere diversifisering av fondets plasseringer. Regel nummer 1 i finans er at man ikke skal legge alle eggene i én kurv. Man må investere i forskjellige sektorer, og dette gir mening når vi ser på selve fondet isolert sett, men tar vi med pengene som staten setter inn, vil det å selge seg ut av energiaksjer bidra til økt diversifisering. Videre peker Thøgersen-utvalget på at oljeprisen ikke påvirker verdien av energiaksjene i særlig stor grad, fordi denne posten på Oljefondets investeringsliste er en relativt bredt sammensatt liste av aksjer. Dette bidrar til at forsikringen bare dekker 1%. Som om ikke dette var nok, så utgjør energiaksjene en veldig liten del av fondets samlede investeringer, og dermed blir det å selge seg ut av energiaksjer noe som gir positiv effekt i en krise, men som gir veldig liten effekt ellers. Spørsmålet man da må stille seg er om det i det hele tatt er vits, og om det finnes bedre alternativer?

Regel nummer 1 i finans er at man ikke skal legge alle eggene i én kurv. Man må investere i forskjellige sektorer, og dette gir mening når vi ser på selve fondet isolert sett, men tar vi med pengene som staten setter inn, vil det å selge seg ut av energiaksjer bidra til økt diversifisering.

Politiske realiteter vs økonosmiske ekspertråd
Thøgersen mener vi ikke trenger en forsikring, men at det kan tenkes at staten likevel
ønsker seg en, men utvalget mener da at det er bedre å selge seg ned i Equinor og i SDØE. Dessverre kan jeg ikke helt forstå at det er politisk reelt å selge seg ned i disse selskapene. SDØE er en integrert del av den norske oljeforvaltningen, og jeg tror at det å gå inn for å selge seg ned i SDØE er en enkel måte for en politiker å gjøre seg upopulær på. Kari Elisabeth Kaski (SV) og Kjell Ingolf Ropstad (KrF) er tilsynelatende veldig opptatte av klimarisiko, men det spørs vel om de er så opptatte av det at de er villige til å gå inn for nedsalg av SDØE. Jeg tror også at det kan bli vanskelig å selge seg videre ned i Equinor. Thøgersen mener at dette er bedre forsikringer mot oljeprisrisiko. Det er ingen tvil om at disse løsningene er mulige å få til fra et fagligpolitisk ståsted. Men jeg tviler sterkt på at disse løsningene er politisk gjennomførbare. Selv om jeg mener at Thøgersen-utvalget har fremlagt en solid rapport som jeg kan være enige i på mange områder så holder jeg, av hensyn til politiske realiteter, likevel en knapp på å trekke Oljefondet ut av energiaksjer.

 

Vær den første til å kommentere

Kommentarfeltet er stengt