KOMMENTAR: En ny pengepolitisk realitet

I kjølvannet av finanskrisen så opplevde vi at flere sentralbanker senket styringsrenten til null – ja, noen senker den til og med under null. Dette førte til at man forsøkte såkalt ukonvensjonell pengepolitikk. Men kanskje det ikke holder å være ukonvensjonell?

Ukonvensjonell pengepolitikk
Veldig mye kan sies om ukonvensjonelle pengepolitiske virkemidler som quantitative easing (QE) og credit easing (en variant av QE), negative styringsrenter og forward guidance. Dette er eksperimentelle virkemidler som vi fremdeles ikke vet så altfor mye om. Vi kjenner ikke effektene av slik politikk så godt som vi skulle ønske, og dette er et virilt og aktivt forskningsområde. Grunnen til at det er så vanskelig å si noe om effektene er at det er veldig vanskelig å anslå disse empirisk. La oss se på et lite hypotetisk eksempel med forward guidance. La oss si Norges Bank går ut og sier at man vil holde rentene lave helt til arbeidsledigheten er nede på et eller annet akseptabelt nivå (si 3.5%). Tanken er da at dette skal stimulere markedene mer enn dersom man bare hadde senket rentene nå uten å si noe om den fremtidige rentebanen. Hvordan skiller man da mellom effektene av å kutte rentene i dag og effekten av å senke rentebanen fremover? Dette er ikke enkelt. Videre så tyder forsøk hvor man har senket styringsrentene til under null at dette har veldig begrenset effekt. Effektene av og gjøre det kan sågar være kontraktive (altså at man stimulerer til mindre økonomisk aktivitet i stedet for mer). Kanskje grunnen til dette er at husholdninger og bedrifter ikke har kontoer i sentralbanken, men i kommersielle banker. Kommersielle banker setter gjerne utlånsrentene litt høyere enn styringsrenten og innskuddsrentene litt lavere. Dette genererer profitt for kommersielle banker, men dersom disse ikke er villige til å sette sine renter under null, så er det begrenset hvor effektivt negative styringsrenter vil være. Én måte sentralbanker kan løse dette på kan være å simpelthen la bedrifter og husholdninger få lov til å ha kontoer hos dem.

Løsning på ”bank runs”-problemet
Et fenomen vi så flere ganger under finanskrisen, bl.a. med Lehman Brothers, var såkalte ”bank runs”. Dette er en slags selvoppfyllende profeti. I usikre økonomiske tider så blir folk gjerne veldig påpasselig med pengene sine. La oss nå si at du er redd for at den banken hvor du har sparepengene dine vil gå konkurs i løpet av kort tid. Hva gjør du da? Jo, du forsøker å ta disse pengene ut. Du vil sikre midlene dine. Dersom mange nok blir redde for dette – altså, dersom mange nok tror at en bank kan velte over ende – så kan dette føre til et rush hvor folk vil hente ut innskuddene sine i løpet av kortest mulig tid. De fleste banker har ikke nok likvide midler til å kunne punge ut. Dermed blir de insolvente og velter over ende. Vi har altså å gjøre med en selvoppfyllende profeti hvor forventninger om at en bank går konkurs, fører til at banken går konkurs. Dette vil ikke skje med en sentralbank. En institusjon som kan trykke sine egne penger, kan ikke bli insolvent. Den kan simpelthen trykke opp tilstrekkelige likvide midler. Dette vil kunne bidra til å redusere den finansielle stabiliteten betraktelig.

En institusjon som kan trykke sine egne penger, kan ikke bli insolvent. Den kan simpelthen trykke opp tilstrekkelige likvide midler.

Tekniske og sikkerhetsmessige utfordringer
Én veldig viktig motforestilling er teknologi. Til tross for at Internett muliggjør en slik løsning, så vil et slikt system utvilsomt by på enorme utfordringer rent teknisk. Dersom sentralbanken i USA skal gjøre noe slikt så må man ha en database (kanskje heller et system av slike) som tillater at rundt 400 millioner privatpersoner samt flere millioner selskaper oppbevarer sensitive opplysninger på en trygg og forsvarlig måte. Sett at noen hacker seg inn i systemet eller at systemet bryter sammen. En betingelse for å innføre slike private kontoer er da at man har sikkerhetsteam og tekniske team som har de ressursene og den kompetansen som til for å ivareta systemet på en sikker, fleksibel og velfungerende måte.

Revolusjoner på ”tom mage” er aldri kloke
De momentene jeg har trukket frem her er bare noen av de relevante momentene for og imot. Det er langt flere sider av saken som må belyses før man åpner opp for private kontoer i sentralbanker. Det er helt essensielt at man har tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag – vi trenger ”påfyll”. Hvordan vil dette påvirke de kommersielle bankene? Hva vil skje med kostnadene knyttet til utlån og innskudd? Vil vi fremdeles trenge et interbank-marked? Private kontoer vil på mange måter være en slags revolusjon i måten pengepolitikk utøves på. Revolusjoner som i utgangspunktet har gode intensjoner kan slå katastrofalt ut på folks velferd – dette kan vi lære mer om ved å studere handlingene til Maximilen de Robespierre.

Revolusjoner som i utgangspunktet har gode intensjoner kan slå katastrofalt ut på folks velferd

Revolusjoner på ”tom mage” (uten tilstrekkelig kunnskap) er aldri kloke. I de tilfellene der man lykkes, er det snakk om flaks og hell. I de tilfellene der man feiler, så er gjerne prisen samfunnet må betale veldig høy.

Vær den første til å kommentere

Svar

Din e-post vil ikke publiseres