Klimarisiko 2: Green banking

I forrige uke skrev jeg om konseptet klimarisiko og hvorfor Statens Pensjonsfond Utland trekker seg ut av olje og gass – fordi det er for høy risikoeksponering. Klimarisiko er et begrep vi trenger å forstå mer om, og banker og sentralbanker må gjøre sin del.

Først litt mer om olje…
Mark Carney har, i sin rolle som sentralbanksjef i Bank of England, rettet mye fokus mot ”grønne målsetninger”. Han mener at klimaendringer ikke bare kan påføre samfunnet store materielle skader, men kan også true den finansielle stabiliteten. Grunnen til dette er drastiske revalueringer av ”karbonintensive” aktiva. Dette er noe av det Statens Pensjonsfond også tenker når de ønsker å trekke seg ut av olje- og gassaksjer. Hvis vi ser på Oslo Børs så finner vi aksjer i et stort selskap som fremstår som en relativt ”trygg” investering. Det er et selskap som har gått offensivt inn for å lansere sitt nye navn: Equinor. Equinor er et stort selskap som håndterer informasjon på en profesjonell måte. Dette innebærer at det er en aksje med relativt lite daglige kurssvingninger. Dårlig nytt for daytradere, men fint for langsiktige investorer. Dette er status quo. Hvis utviklingen går i den retning vi aner konturene av i dag, så trenger ikke dette å vare i uoverskuelig fremtid. Fremveksten av alternative energikilder som solenergi og økt sårbarhet i markedet (som kom til et alarmerende uttrykk når prisen mer enn halverte seg i perioden 2014-2016), tyder på at dagene da oljeinvesteringer var trygge kan bli fortid fortere enn man aner. Dersom det er et betydelig antall som investerer mye i olje, og verdien på disse investeringene plutselig daler til bunns som en stein, så innebærer dette at den finansielle stabiliteten settes på spill. Særlig hvis en stor del av investeringene er lånefinansiert. Vi ser da at ”fossile” verdipapirer devalueres.

Dersom det er et betydelig antall som investerer mye i olje, og verdien på disse investeringene plutselig daler til bunns som en stein, så innebærer dette at den finansielle stabiliteten settes på spill.

…Så litt mer om nye energikilder
Men det åpner seg også nye muligheter. Selskaper som produserer ny teknologi som er nyttig i den nye, klimavennlige, fremtiden kan ekspandere i årene som kommer. Dette gjelder selskaper som produserer alternativ energi som solenergi og havenergi. Slike aksjer kan bli relativt mer lukrative investeringer i fremtiden og disse verdipapirene vil således re-evalueres. Når de smarte pengene skal over fra olje- og gassmarkedene til disse nye fremvoksende markedene, så kan dette også true den finansielle stabiliteten. Når de smarte pengene går foran som bjellesauer som flere og flere vil følge etter, så kan dette innebære drastiske kurssvingninger på børsene verden over.

Enhver må gjøre sin del
Det er ikke for ingenting at begrepet ”green banking” har blitt lansert. Det finnes investeringsbanker som fokuserer på investeringer i fornybare prosjekter. Disse bankene kjenner disse grønne industriene ut og inn og vet hvilke utfordringer og muligheter som finnes, og kan dermed mer effektivt kanalisere kapital til de mest effektive og lønnsomme prosjektene. Mark Carney mener også at sentralbanker må gjøre sin del. En rapport, publisert av Positive Money, mener at sentralbanker kan bruke pengepolitiske virkemidler til å ”booste” det grønne skiftet. Spørsmålet er imidlertid hvordan dette kan gjøres.

Klima og kapital
Et mulig tiltak går ut på å utnytte det faktum at sentralbanken er bankens bank. Grunnen til at man har styringsrenter rundt omkring er at sentralbankene ønsker å regulere hvor mye reserver bankene har plassert i sentralbankene. Dersom man setter styringsrentene opp er målet at banker skal plassere mer midler hos sentralbankene og dermed øke sine renter overfor husholdninger og bedrifter. Setter man styringsrentene ned ønsker man det motsatte. Videre så kan bankene låne penger av sentralbankene. Man kan videreutvikle dette systemet for å inkorporere klimarisiko. Man kan utarbeide et system som gir bankene et insentiv til å minimere sin klimarisiko ved å tilby dem en innskuddsrente basert på hvor mye klimarisiko de har på sine balanser. Banker som låner lite til prosjekter med høy klimarisiko (og hvis balanser dermed har lavere eksponering for klimarisiko) kan bli tilbudt høyere innskuddsrenter og lavere utlånsrenter enn banker som har mye kapital knyttet opp til prosjekter med høy klimarisiko. Dette vil naturligvis være et mer krevende system som det vil kreve mer ressurser å følge opp. Det vil også kunne gi banker et insentiv til å ”pynte” på sine balanser slik at det fremstår at de har lavere klimarisikoeksponering enn det de faktisk har. Men dersom man kan få et slikt system til å fungere, så vil det kunne være et særdeles viktig bidrag i den grønne omstillingen.

Man kan utarbeide et system som gir bankene et insentiv til å minimere sin klimarisiko ved å tilby dem en innskuddsrente basert på hvor mye klimarisiko de har på sine balanser.

Men én kan ikke gjøre alt
Samtidig som banksektorene absolutt bør gjøre noe for å endre samfunnet, kan ikke bankene pålegges å gjøre alt. Innenfor samfunnsøkonomi opererer man gjerne med begrepene ”first-best solution” og ”second-best solution”. Innenfor faget ønsker man gjerne at de mest effektive tiltakene skal gjennomføres på en mest mulig effektiv måte. Dette innebærer gjerne at man ønsker å minimere kostnadene. Dermed bør enhver av oss gjøre det vi kan best og vi bør spille på hverandres sterke og svake sider for å utfylle hverandre på en best mulig måte. I denne sammenhengen betyr det at sentralbanker, finanstilsyn, næringsliv og privatpersoner bør samarbeide om grønn politikk. Det kan være mange gode tiltak som bankene kan gjennomføre, men som en annen aktør i samfunnet kan gjennomføre på en mer kostnadseffektiv måte. Second-best solution vil da være at bankene gjør det, mens first-best solution vil være at den mer kostnadseffektive aktøren gjennomfører tiltaket. Dette bør være et bærende prinsipp innenfor et bærekraftig samfunn, også når det er snakk om klimarisiko.

Vær den første til å kommentere

Svar