Kommentar: Når politikere later som om de kan samfunnsøkonomi

Det nye inflasjonsmålet har denne uken skapt reaksjoner på Stortinget. Responstiden til politikerne har ikke vært noe særlig å skrive om. Det har gått nesten to måneder siden forskriften om nytt inflasjonsmål ble lansert av Finansdepartementet. Kanskje det beste hadde vært om politikerne hadde holdt seg utenfor debatten?

 Nytt inflasjonsmål
Den 2. mars lanserte Finansdepartementet et nytt inflasjonsmål. Mens det tidligere var 2,5%, så er det nå 2%. I liket med så å si alle samfunnsøkonomiske spørsmål, så er det både argumenter for og imot å endre inflasjonsmålet. Nå har et flertall på Stortinget sagt at de ikke vil støtte dette, men at det er regjeringen som bestemmer. Dette er et typisk eksempel på at politikere av og til er som elefanter i glasshus. De mener godt, men manglende forståelse for hvordan moderne økonomier fungerer kan bidra til å undergrave tilliten til økonomien.

100 samfunnsøkonomer, 101 meninger
Det sies at dersom man låser 100 samfunnsøkonomer inn i ett rom og stiller dem ett spørsmål, så vil du få 101 svar. Det er derfor ikke særlig overraskende at det ikke er en klar og tydelig konsensus om hvorvidt det er fornuftig eller ikke å senke inflasjonsmålet. De som er motstandere av det nye inflasjonsmålet peker på at det kan bidra til høyere arbeidsledighet. Professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo er én av de som har tatt til orde for at dette kan skje. De som stiller seg bak det nye inflasjonsmålet peker på at det vanlige i andre land er 2% og at lavere innfasing av oljepenger vil føre til lavere prisvekst i økonomien, og at vi derfor ikke kan forsvare et høyere inflasjonsmål. Dette kommer, blant annet, til uttrykk i årets første pengepolitiske rapport, publisert av Norges Bank. Det er ikke full enighet om hva som er lurt å gjøre, men veldig mange er enige om at det å endre inflasjonsmålet ikke trenger å ha så store effekter for norsk pengepolitikk. Hvorfor er det da så ille at politikere ikke er enige om det nye inflasjonsmålet? Er det ikke i demokratiets interesse at vi kan ha en åpen og god debatt om dette? For å få litt mer innsikt i dette er det hensiktsmessig å se på hvorfor man skal ha et inflasjonsmål i utgangspunktet.

Hva er et inflasjonsmål?
Grunnen til å ha et inflasjonsmål i utgangspunktet er at man ønsker en lav og stabil prisvekst. Hyperinflasjon (slik man hadde i Tyskland på 1920-tallet) er veldig skadelig for økonomien. Prisene på varer og tjenester blir mindre forutsigbare så usikkerheten om økonomiens utvikling blir større, og sparepenger som folk kan ha tjent opp i løpet av mange år kan viskes vekk på noen få måneder (eller dager!). Norges Bank har som mandat å sikre lav og stabil inflasjon, og bruker ulike pengepolitiske tiltak for å få dette til. Det viktigste sentralbanken gjør er, uten tvil, å sette styringsrenten. Er inflasjonen lavere enn inflasjonsmålet så settes styringsrenten ned. Lavere styringsrenter fører til lavere nominelle renter i økonomien hvilket oppfordrer til økte investeringer og konsum. Dette øker den økonomiske aktiviteten. Flere får jobb hvilket fører til at lønningene øker og dette leder igjen til økte priser. Inflasjonen tar seg opp. Er inflasjonen høyere enn inflasjonsmålet, så setter Norges Bank styringsrenten opp. Så langt er alt vel. Men det er viktig å ha klart for seg at dette ikke skjer automatisk! Hvor godt disse mekanismene fungerer i virkeligheten er avhengig av folks inflasjonsforventninger. Når lønninger bestemmes så gjøres dette blant annet på bakgrunn av hva folk forventer om inflasjonen fremover. Er faktisk inflasjon lavere enn hva folk forventer om inflasjonen på sikt, så er tanken at folk da vil forvente at sentralbanken senker styringsrenten. Her kommer vi til kjernen for hvorfor vi har et inflasjonsmål: Det er dette folk skal kunne forvente om inflasjonen over tid. Har vi et inflasjonsmål på 2,5%, så ønsker vi altså at folk skal kunne forvente at inflasjonen kommer til å være 2,5% over tid.

Men er det virkelig så enkelt?
Det er altså én grunn til at vi har et inflasjonsmål. Men det er litt mer komplisert enn som så. Det at man har satt seg et mål betyr ikke automatisk at man kommer til å nå det. Slik er det med inflasjonsmål også. Dersom folk ser at inflasjonen aldri er i nærheten av 2,5%, så kommer folk til å miste troen på målet. Vi sier at inflasjonsmålet mister sin troverdighet. Det er mange ting som kan bidra til å undergrave tilliten til inflasjonsmålet. Et eksempel er politisk uenighet om inflasjonsmålet. Nå har regjeringen fått klarsignal om at man kan la det nye inflasjonsmålet få stå. Samtidig så har Norges Bank pekt på at noe av det viktigste for pengepolitikken på kort sikt er hva folk forventer om inflasjonen fremover. Dersom folk tror at vi når det nye inflasjonsmålet neste år, så trengs det minimalt med pengepolitisk innblanding for å nå dette nye målet. Dette scenarioet er neppe særlig realistisk. Vi må regne med at det kommer til å ta litt tid før dette nye inflasjonsmålet setter seg i hodene på aktørene i økonomien. Jo lenger tid dette tar, jo mer må Norges Bank bruke styringsrenten for å justere inflasjonen. Siden vi ønsker å senke inflasjonen med 0,5% over tid, så vil dette innebære høyere renter fremover. Jo mer usikkerhet den politiske venstresiden skaper i denne saken, jo lenger vil denne prosessen kunne ta.

Politiker=samfunnsøkonom?
Personlig mener jeg det hadde vært best om det økonomiske fagmiljøet i Finansdepartementet kunne ta seg av dette med minimal innblanding fra politisk hold. Man må gjerne være uenig med meg i dette, men slik jeg ser det så er spørsmålet om hva som er riktig inflasjonsmål i Norge først og fremst et faglig spørsmål, ikke et politisk spørsmål. Vi økonomer skal være ydmyke og ha forståelse for at ikke alle er økonomer eller vet hvordan økonomien fungerer. Dette er krevende spørsmål uten et klart og konsist svar man kan sette to streker under. Dette er typisk for samfunnsøkonomiske problemstillinger. Men nettopp derfor er det viktig at også politikere trår forsiktig inn i dette ukjente terrenget. Slik jeg ser det så er dette det samme som at politikere går inn på en operasjonsstue og forsøker å sikre demokratisk flertall for hvordan en pasient bør opereres. Politikere bør holde seg til å diskutere hvor mye ressurser sykehuset skal få, og så kan legen få ta seg av operasjonen. Jeg vil avslutte med å sitere tidligere statsminister for Høyre, Kåre Willoch:

– Tenk om politikerne kunne høre litt mer på økonomene.

Vær den første til å kommentere

Svar